Mobbeforskning
er ikke enkel vitenskap. Man forsker på hvorfor barn er slemme med hverandre, men
må bruke så vanskelige ord at ungene ikke skjønner hva man spør om. Det fører
til at forskeren tror han spør om barna har opplevd mobbing, men ungene svarer
kanskje på noe annet. Da kan forskerens konklusjoner bli deretter.
Flickr.com: beboehmer CC (by-nc-nd) |
"En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer" (Olweus 1993).
Et
hovedproblem i forskningen på mobbing er begrepet i seg selv. Definisjonen er
så subjektivt formulert at den bli upresis og åpen for svært ulike tolkninger.
Som internasjonalt begrep fungerer den kanskje enda dårligere, for da kommer
forhold som oversettelser/språk, kulturforskjeller og andre forhold som lover og regler
inn. I Norge bruker vi ordet "mobbing" som kommer fra det engelske
"mob" (gjeng), mens engelskmennene selv benytter ordet
"bullying" som lett gir assosiasjoner til "bølling". To
nokså ulike ord.
Men tilbake til forholdet mellom barn og voksen, elev og forsker: hvor stort samsvar er det mellom det forskeren mener å spørre om og det eleven oppfatter spørsmålet som? Her har det siden nittitallet kommet en del interessante rapporter. En av disse står blant andre den (innenfor mobbeforskningen) kjente forskeren Peter K. Smith bak. Forskningsteamet hans undersøkte ved hjelp av strekfigurer barns forståelse av ulike mobberelaterte handlinger i fjorten ulike land. De fant ut at mens de yngste barna stort kun skilte mellom negative og positive handlinger, så hadde de eldre barne et mer nyansert syn som samsvarer godt med mobbebegrepet. Da blir grafen fra Elevundersøkelsen (Udir) interessant. Kan det tenkes at det vi ser på grafen, er at mindre barn rett og slett inkluderer mer i begrepet?
Oppsummert kan man dermed si: vi stiller barna spørsmål de ikke forstår, for så å iverksette tiltak vi ikke vet om virker.