Mobbingen barna ikke skjønner

Mobbeforskning er ikke enkel vitenskap. Man forsker på hvorfor barn er slemme med hverandre, men må bruke så vanskelige ord at ungene ikke skjønner hva man spør om. Det fører til at forskeren tror han spør om barna har opplevd mobbing, men ungene svarer kanskje på noe annet. Da kan forskerens konklusjoner bli deretter.

Mobbeforskningen får ofte politisk oppmerksomhet (VG), spesielt med tanke på forekomster og tiltak, ikke minst med tanke på midler som knyttes til disse. Dermed spør forskeren om barna blir mobbet. Så får han eller hun ut et tall på forekomst (Elevundersøkelsen) som så politikerne bruker for å kanalisere store midler til tiltak. Politikerne velger da tiltak som virker, kan man jo fort tenke seg. Men hva virker? Tja, det er man uenige om. Eierne av de ulike programmene flagger med "mye seriøs forskning" som viser at akkurat deres pro

Flickr.com: beboehmer CC (by-nc-nd)

gram er "best i verden". Men den uavhengige forskningen er ikke like sikker, den finner ofte nokså liten effekt av de ulike programmene

"En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer" (Olweus 1993).

Et hovedproblem i forskningen på mobbing er begrepet i seg selv. Definisjonen er så subjektivt formulert at den bli upresis og åpen for svært ulike tolkninger. Som internasjonalt begrep fungerer den kanskje enda dårligere, for da kommer forhold som oversettelser/språk, kulturforskjeller og andre forhold som lover og regler inn. I Norge bruker vi ordet "mobbing" som kommer fra det engelske "mob" (gjeng), mens engelskmennene selv benytter ordet "bullying" som lett gir assosiasjoner til "bølling". To nokså ulike ord.

For forskningsøyemed må begrepet operasjonaliseres på et vis, dette skjer ofte ved at man gjengir definisjonen man benytter (ofte Olweus sin) og så kategoriserer frekvens og tid. Slik tenker man at jo oftere mobbingen forekommer, jo mer alvorlig er den. Men er dette nødvendigvis riktig? Hvis handlingene man blir utsatt for er mindre alvorlige kan man kanskje tålere høyere frekvens uten å ta skade enn hvis handlingene er mer alvorlige? Dette ser stort sett mobbeforskningen bort fra, der skiller man ikke på alvorlighet.

Men tilbake til forholdet mellom barn og voksen, elev og forsker: hvor stort samsvar er det mellom det forskeren mener å spørre om og det eleven oppfatter spørsmålet som? Her har det siden nittitallet kommet en del interessante rapporter. En av disse står blant andre den (innenfor mobbeforskningen) kjente forskeren Peter K. Smith bak. Forskningsteamet hans undersøkte ved hjelp av strekfigurer barns forståelse av ulike mobberelaterte handlinger i fjorten ulike land. De fant ut at mens de yngste barna stort kun skilte mellom negative og positive handlinger, så hadde de eldre barne et mer nyansert syn som samsvarer godt med mobbebegrepet. Da blir grafen fra Elevundersøkelsen (Udir) interessant. Kan det tenkes at det vi ser på grafen, er at mindre barn rett og slett inkluderer mer i begrepet?
 
Oppsummert kan man dermed si: vi stiller barna spørsmål de ikke forstår, for så å iverksette tiltak vi ikke vet om virker.